Svar på spørsmål om oppdragelse
Oppdragelse i skolen
Hva slags rolle har læreren i forhold til oppdragelse av elevene? Jeg tenker da på oppdragelse i skolen (læreren) versus oppdragelse i hjemmet (foreldrene). Jeg går på lærerhøgskolen, og skal skrive ei ganske stor oppgave om dette (Selve oppgaven handler om danning, men oppdragelse er jo en del av danningen).
Svar (elevsiden.no: Odd Ivar Strandkleiv):
Du bør studere den generelle delen av læreplanen (L97). Her står det mye om hvordan skolen skal bidra i oppdragelsen. Det heter blant annet at:
Foreldrene har primæransvaret for oppfostringen av sine barn. Det kan ikke overlates til skolen, men bør utøves også i samarbeid mellom skole og hjem. Skolen må i forståelse med hjemmene bistå i barnas utvikling – og den må trekke foreldrene med i utviklingen av miljøet rundt opplæringen og lokalsamfunnet.
Foreldra/dei føresette har hovudansvaret for oppsedinga av sine eigne barn, og må derfor ha medansvar i skulen. Samarbeidet mellom heimen og skulen er eit gjensidig ansvar. Skulen pliktar å leggje tilhøva til rettes slik at samarbeidet med heimen kjem i stand. Ein føresetnad for eit godt samarbeid er god kommunikasjon.
Den generelle delen av læreplanen angir retning for oppdragelsen i skolen. Sluttmålet for opplæringen er å utvikle det integrerte menneske.
I tillegg kan du ta en titt på opplæringslova. § 2-3 Innhald og vurdering i grunnskoleopplæringa:
Grunnskoleopplæringa skal omfatte kristendoms-, religions- og livssynskunnskap, norsk, matematikk, framandspråk, kroppsøving, kunnskap om heimen, samfunnet og naturen, og estetisk, praktisk og sosial opplæring.
Sosial opplæring blir altså nevnt på linje med det faglige innholdet i opplæringen.
Opplæringslova §1-2 (Formålsparagrafen):
Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevene ei kristen og moralsk oppseding, utvikle evnene og føresetnadene deira, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.
Disse utdragene fra læreplan og opplæringslov viser at det er foreldrene som har hovedansvaret for oppdragelsen. Skolen og foreldrene må samarbeide om oppdragelsen. I denne sammenheng er det viktig at skolen er kulturelt responsiv. Dette betyr at lærerne må ha respekt for og innsikt i elevenes bakgrunn og hjemmekultur. Opplæringen må ta utgangspunkt i elevenes forkunnskaper og erfaringsbakgrunn.
Skolen har trolig best mulighet til å bidra positivt i oppdragelsen gjennom gode lærer-elev relasjoner. Lærerne må like elevene for å komme i posisjon til å være gode oppdragere. Elevenes selvfølelse styrkes når de blir sett, lest og forstått. I forhold til internalisering av normer og verdier er det viktig at lærerne går foran som gode eksempler. Lærerne må gi elevene valg, forklare hvorfor det er viktig å følge regler og normer og gi tilbakemeldinger på elevenes sosiale læringsforsøk. Disse tilbakemeldingene må ikke være kontrollerende, men heller fokusere på hva som kan gjøres for å øke sosial kompetanse.
Skolens rolle i oppdragelsen er særlig viktig i forhold til elever som ikke har det bra hjemme. Her kan skolen spille en avgjørende rolle for elevenes personlige utvikling.
Hva vil det si å gi sitt barn anerkjennelse?
Hva vil det egentlig si å gi sitt barn anerkjennelse eller å anerkjenne sitt barn? Har dere eventuelt noen litteraturhenvisninger til hvor jeg kan lese mer om dette emnet?
Svar (elevsiden.no: Odd Ivar Strandkleiv):
Ved siden av ubetinget kjærlighet er anerkjennelse noe av det viktigste i barneoppdragelsen. Foreldrene er anerkjennende når de opptrer på en likeverdig måte overfor sitt barn. De voksne behandler sitt barn med respekt og er oppriktig interessert i hva barnet holder på med. De voksne er ikke dømmende og opptrer ikke som bedrevitere. Barnet skal ikke godkjennes eller måles i forhold prestasjoner eller atferd. Det er viktig at den voksne og barnet er gjensidig anerkjennende, men det er den voksne som har ansvaret for relasjonen. Anerkjennelse dreier seg om at den voksne setter seg inn i barnets opplevelsesverden: Når sønnen din sier at han hater matematikk etter en nedslående prøve, kan du si: «Så du ble lei deg du da?», «Så du skulle ønske du hadde gjort det bedre?», eller «Så du følte deg litt dum da de andre fikk høre hva slags karakter du fikk?». På denne måten tilkjennegir du aksept og toleranse. Du deler opplevelsen og gir anerkjennelse. Anerkjennelse dreier seg om å dele gleder og skuffelser. Anerkjennelse handler om å være online med barnet. Kommunikasjonen er likeverdig, i det den tar vare på barnet i samspill med den voksne. Anerkjennelse dreier seg ikke bare om likeverdighet i det verbale. Det hjelper lite å si noe anerkjennende om ikke det er en ekthet i uttrykket. Munnen må si det samme som kroppen. Du kan lese mer om selvfølelse og anerkjennelse på elevsiden.no i artikkelen «Selvfølelse og selvtillit», «Ditt kompetente barn» av Jesper Juul, samt «Kompetente foreldre.» av Margrethe Brun Hansen kan også anbefales.