Mange elever og foreldre er fortvilte fordi opplæringstilbudet ikke er tilfredsstillende. På samme måte er mange skoleledere ubekvemme med at de ikke klarer å oppfylle lovens krav. Elever får ikke tilpasset opplæring, noen elever blir mobbet og trakassert, og skolebygninger kan være av slett kvalitet. Noen skoler har ikke økonomiske og menneskelige ressurser til å møte elevenes behov. Hvilket ansvar har skoleeiere og skoleledere for at opplæringsloven blir fulgt?
elevsiden.no 2003: Odd Ivar Strandkleiv
I noen sammenhenger blir det gitt økonomiske argumenter for at elever blir avspist med et opplæringstilbud som ikke gir et tilfredsstillende utbytte. Noen ganger unnlater skoler å gjøre de undersøkelsene som er nødvendige for å finne ut om elever har behov for spesialundervisning, noen rektorer privatiserer opplæringsloven gjennom tolkninger som ikke er rimelige i forhold til lovteksten, mens andre skoleledere unnlater å melde fra til sine overordnede om at de mangler ressurser for å kunne drive lovlig. Det kan til tider virke som om budsjettet er viktigere enn rettighetene til den enkelte elev og elevgruppe. Opplæringsloven § 13-10 gir ikke anledning til en slik prioritering:
Kommunen/fylkeskommunen og skoleeigaren for privat skole etter § 2-12 har ansvaret for at krava i opplæringslova og forskriftene til lova blir oppfylte, under dette å stille til disposisjon dei ressursane som er nødvendige for at krava skal kunne oppfyllast (…).
Foreldre og elevers legitime krav om tilpasset opplæring/spesialundervisning kan med andre ord ikke avvises gjennom økonomiske begrunnelser om at skolen ikke har råd. Kommunen kan riktig nok ta et visst hensyn til økonomiske rammevilkår, men ikke ut over minstenivået i opplæringsloven. Merknader fra Ot.prop. Nr. 46 (1997-1998) til § 5-1:
At spesialundervisning skal givast som ein rett til den enkelte, vil seie at eit opplæringstilbod på det minstenivået lova nemner, blir halde utanfor den fridomen kommunane har til å gjere økonomiske prioriteringar.
Kommunen eller fylkeskommunen kan da ikkje lovleg avslå eit krav om spesialundervisning med den grunngivinga at det ikkje er sett av midlar til dette i kommunebudsjettet.
Hvordan kan en være sikker på at elevene virkelig får den opplæringen de har krav på etter opplæringsloven? De færreste elever og foreldre har inngående kjennskap til opplæringsloven. For å sikre at opplæringsloven blir fulgt, plikter den enkelt kommune å ha et system for oppfølging: Opplæringsloven § 13-10:
Kommunen/fylkeskommunen og skoleeigaren for privat skole (…) skal ha eit forsvarleg system for vurdering av om krava i opplæringslova og forskriftene til lova blir oppfylte (…).
I 2006 gjennomførte fylkesmennene et nasjonalt tilsyn i form av systemrevisjon i forhold til om kommunene har systemer som sikrer overholdelse av plikter etter opplæringsloven. Resultatene fra det nasjonale tilsynet var nedslående (Utdanningsdirektoratet 2006 a og 2006 b):
- Kommunene har ikke gode nok eller mangler systemer for kontroll av egen virksomhet på opplæringsområdet.
- Mangler eller uklarhet vedrørende nødvendig delegasjon av ansvar og oppgaver etter opplæringsloven innad i kommunen.
- Delegasjonsreglementet i kommunen er mangelfullt og ikke oppdatert.
- Manglende system i kommunen for rapportering av avvik.
- Ikke felles forståelse for hva skolebasert vurdering innebærer.
- Ikke gitt pålegg fra kommunen til skolene om å foreta skolebasert vurdering.
- Mangler skriftlig dokumentasjon på at skolene foretar skolebasert vurdering.
- Ikke forsvarlig system i kommunen for oppfølging av resultatene fra de nasjonale kvalitetsvurderingene.
Rapporteringsansvar
De som har ansvaret for opplæringstilbudet til barn og unge har en rapporteringsplikt til sine overordnede. Politikere og skoleledere må si fra dersom de økonomiske rammefaktorene ikke er tilstrekkelige til å sikre alle elever en tilfredsstillende opplæring. KUF (2004:27) sier det slik:
Som systemansvarlig kan kommunestyret/ fylkestinget ikke frasi seg sitt overordnete ansvar for at eventuell delegering av vedtakskompetanse skjer på forsvarlig grunnlag. Dette innebærer blant annet at vedtaksinstansen må ha den nødvendige habilitet, kompetanse, oversikt og kapasitet til å fatte vedtakene. Det må for øvrig legges til grunn at den instansen vedtakskompetansen blir delegert til, har ansvar for å melde fra til nærmeste overordnede nivå i systemet dersom vedtaksinstansen mener at de tilgjengelige rammefaktorene ikke er tilstrekkelige til at kravene i det gjeldende regelverk kan oppfylles.
Et slikt rapporteringsansvar har dessuten hvert ansvarlig nivå i systemet når det oppdages at det ikke er mulig å overholde regelverket. Kommunestyret/fylkestinget som systemansvarlig har ansvar for at alle nivåer er klar over dette rapporteringsansvaret (…).
Det er svært viktig at skoleledere faktisk melder fra til sine overordnede dersom det ikke er mulig å overholde regelverket. Slike meldinger må bli tatt på alvor av utdanningsadministrasjoner og skolepolitikere. Det er urovekkende at mange kommuner ikke har et system for om kravene i opplæringsloven blir fulgt og at noen skoleledere ser ut til å ta lett på kravene i opplæringsloven.
Litteratur:
Ot.prop. Nr. 46 (1997-1998). Merknad til § 5-1.
Utdannings- og forskningsdepartementet (2004). Spesialundervisning i grunnskole og videregående opplæring. Regelverk, prosedyrer og prosesser. Revidert utgave 2004. URL:
http://www.udir.no/upload/Brosjyrer/Veiledning_spesialunderv_gs_vgo_rev2004.pdf
Utdanningsdirektoratet (2006a). Kravet til forsvarlig system i opplæringsloven § 13-10 annet ledd – oppsummering fra felles nasjonalt tilsyn 2006 . URL:
http://www.utdanningsdirektoratet.no/upload/Brev/BrevFellesNasjonaltTilsyn2006.pdf
Utdanningsdirektoratet (2006b). Rapport fra felles nasjonalt tilsyn på opplæringsområdet 2006 . URL:
www.utdanningsdirektoratet.no/upload/Rapporter/RapportFellesNasjonaltTilsyn2006.pdf