Mange ungdommer sliter med spiseforstyrrelser, noen med døden til følge. Det er et enormt trykk mot kropp og utseende i samfunnet. Tidligere ble vi verdsatt etter hvem vi var i slekt med og hvilken sosial klasse vi tilhørte. I dag kan det se ut som vi får verdi ut i fra hva vi presterer og hvordan vi ser ut. Hva er spiseforstyrrelser? Hva er skolens rolle i forhold til spiseforstyrrelser?
elevsiden.no 2003: Odd Ivar Strandkleiv
Hva er spiseforstyrrelser?
Det finnes tre typer spiseforstyrrelser: Spisevegring, bulimi og tvangsspising. Kvinner mellom 15-35 år blir oftest rammet. Rundt 120 000 mennesker har spisevansker i Norge, hvorav 90 % er kvinner. Forekomsten er størst av overspising i form av bulimi og tvangsspising (90 %), 10 % av spiseforstyrrelsene er anoreksi. Dødeligheten antas å ligge på rundt 5 %.
Spisevegring (anorexia nervosa): Lidelsen gjør seg gjeldende hos elever som slanker seg som svar på misnøye med kroppen. Spisevegring forekommer hyppigst hos jenter. Diagnosen (ICD-10) stilles hos individer som har et vekttap eller manglende vektøkning på mer enn 15% av forventet vekt. Vekttapet er selvpåført gjennom manglende matinntak. Spisevegrere oppfatter seg som for tykke, selv om vekten skulle vise det motsatte. Frykten for å legge på seg fører til tiltak for å holde vekten nede. Hos jenter blir vanligvis menstruasjonen forstyrret og puberteten kan bli forsinket.
Bulimi (bulimia nervosa): Noen elever veksler mellom overspising og sulting. Tilstanden ble tidligere kalt oksehunger som et bilde på den tidvis abnorme appetitten på mat. Diagnosen (ICD-10) stilles hos individer som har gjentatte episoder (minst 2 ganger per uke i en 3 måneders periode) med overspising av store mengder mat på kort tid. Spisingen har et tvangsmessig preg. For å motvirke den feitende virkningen av maten tyr ungdommene til selvpåført oppkast, fasting eller avføringsmidler. Kroppsbildet er forvrengt. Elevene er redde for å bli tykke. Bulimikere blir vanligvis undervektige.
Tvangsspising: Ved tvangsspising vil elevene spise selv om de ikke er sultne for å dekke andre behov enn mat. Noen spiser mye over kort tid, andre småspiser hele tiden. Vekten kan være stabil eller variere opptil 30-40 kg på noen måneder. Følelsesmessige behov styrer matinntaket. Vanskelige følelser dempes og holdes på avstand med mat.
Mange elever med spiseforstyrrelser tyr til overdreven fysisk trening som et ledd i å forme kroppen. De utvikler også en egen evne til å lure omgivelsene i forhold til hvor mye de spiser. Det forvrengte kroppsbildet fører til at de opplever seg som langt tykkere enn de egentlig er.
Årsak: Det er vanskelig å si hva som er årsaken til at noen utvikler spiseforstyrrelser. Årsakene kan være sammensatte (Grøholt m. fl. 2001:211-212), av forhold som arv, miljø og personlige egenskaper. Noen har pekt på at spisvegrere og bulimikere er misfornøyde med livet og seg selv, samtidig som de er perfeksjonister. Utløsende årsaker til spiseforstyrrelser kan blant annet være: Nedsettende kommentarer om kroppen, forsøk på slanking, kjennskap til andres slanking eller uønskede seksuelle opplevelser. Familiekonflikter som utløses av spiseforstyrrelsen og den sykdomsidentiteten som barnet utvikler i samspillet med omgivelsene kan virke vedlikeholdende på forstyrrelsen.
Hva er skolens rolle i forhold til spiseforstyrrelser?
Skolen må først og fremst ha en holdningsskapende og forebyggende rolle. Skolen og foreldrene må være oppmerksomme på elevenes matinntak og vektutvikling. Barn og slanking hører ikke sammen. Husk at barna fort kan arve de voksnes matvaner og kroppsbilde. Som generelt forebyggende tiltak kan skolen vektlegge betydningen av sunne spisevaner. Skolen kan bidra positivt i forhold til utviklingen av elevenes selvbilde gjennom et inkluderende miljø som gir rom for mestringsopplevelser både faglig og sosialt. Skolen må søke å bevisstgjøre elevene til å gjennomskue medias enorme vinkling mot kropp og utseende, slik at presset mot de unge minsker.
Opplæringsloven (§ 9-2, forskrift § 22-1) gir elevene rett til sosialpedagogisk rådgivning, oppfølging og hjelp for ved personlige og sosiale vansker som har noe å si for opplæringen. Henvisning til Barne- og ungdompsykiatrien (Bup) eller andre deler av helsevesenet er nødvendig for elever som ikke får orden på sine spisevansker. Henvisning kan skje via lege.
For elever som har utviklet spiseforstyrrelser må skolen legge opp til et tett samarbeid med foresatte. Elever med spiseforstyrrelser er ofte flinke, pliktoppfyllende og ærgjerrige på skolen. Disse egenskapene gjør at skolen ofte ikke fatter mistanke om at det foreligger en spiseforstyrrelse før den har utviklet seg til et alvorlig problem.
Det kan være nødvendig å tilpasse opplæringen, spesielt i vanskelige perioder med sosial isolasjon og mye fravær. For anorektikere vil det manglende matinntaket etter hvert gå alvorlig ut over vitale kroppsfunksjoner. Dette vil også kunne hemme læring. I tilfeller hvor eleven over tid ikke har et forsvarlig utbytte av den ordinære opplæringen, til tross for de tilpasninger som er gjort, må skolen og foresatte vurdere henvisning til Pedagogisk-psykologisk tjeneste for en vurdering av behov for spesialundervisning.
Etter sykehusinnleggelse eller annet sykdomsfravær vil pasienten trenge hjelp til å gjenopprette og vedlikeholde kontakten med jevnaldrende. Skolen, foreldre og hjelpeinstanser utenfor skolen må samarbeide om og med elever som har spiseforstyrrelser, slik at de finner seg til rette i læringsmiljøet.
Litteratur:
Grøholt, B, Sommerschild, H. og Garløv (2001). Lærebok i barnepsykiatri. 3. utgave. Universitetsforlaget
ICD-10. Classification of Mental and Behavioural Disorders. Diagnostic criteria for research. Verdens Helseorganisasjon. Geneve.
Hjemmesiden til Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser (IKS). «Tvangsspising.» www.iks.no