Det har skjedd noe med barneoppdragelsen de siste tiårene. Barnas status har blitt endret. De blir i mindre grad krenket og i større grad ansett som likeverdige med de voksne. Noen foreldre og lærere holder fast ved den gamle oppdragelsen. Det er ikke så rart når det er på denne måten de fleste voksne har blitt oppdratt! Hva kjennetegner den gamle oppdragelsen? Hvordan er den nye oppdragelsen? Hvordan ser nordmenn på oppdragelse?
elevsiden.no 2003: Odd Ivar Strandkleiv
Dansken Jesper Juul (1996) har gitt en meget interessant beskrivelse av den gamle og den nye oppdragelsen. Vi skal se at det er lett å kjenne seg igjen i de holdningene og virkemidlene som styrer barneoppdragelsen.
Hva kjennetegner den gamle oppdragelsen?
Den gamle oppdragelsen var moraliserende, intolerant, styrende og virket ødeleggende for barns selvfølelse og livskraft. Juul (1996:11) skriver:
Så vidt jeg kan se, har vi tatt avgjørende feil, i det vi har gått ut fra at barn ikke var ordentlige mennesker fra fødselen av. Vi har ansett barn for å være en slags potensielt asosiale halvmennesker, som for det første skulle utsettes for massiv påvirkning og manipulering fra de voksne, og for det andre skulle nå en viss alder før de kunne anses for å være likeverdige, ordentlige mennesker.
Målet for oppdragelsen var at barna skulle lystre, tilpasse seg, og oppføre seg pent. Idealet var fred i hjemmet, det vil si fravær av åpne konflikter. Konflikter oppsto ved feilslått oppdragelse. Oppdragelse framsto som teknikk. Foreldrenes oppgave var for en stor del å korrigere og kritisere barna når de oppførte seg galt.
Trassalderen er et innarbeidet begrep hos norske småbarnsforeldre. Når barna er 2-3 år gamle blir deres egenrådige atferd ofte problematisert og kan vekke harme og bestyrtelse hos foreldrene. Juul (1996:22) sier:
Begrepet trassalder er typisk for makthavernes beskrivelse av besværlige undersåtter. Små barn blir mer og mer selvstendige og selvhjulpne som et nødvendig ledd i sin utvikling, og bare et totalitært system kan ha interesse av å problematisere denne kontinuerlige utviklingen av en unik, indrestyrt personlighet.
Hvorfor vil ikke sønnen min gjøre som jeg sier, hvorfor protesterer han mot det jeg har planlagt at vi skal gjøre? I trassalderen blir barna selvstendige, de vil helst gjøre ting på sin måte og de voksne blir trassige!
På samme måte forventer foreldre i den gamle oppdragelsen bråk av sine tenåringsbarn. I puberteten foregår det en psykoseksuell utvikling, som skaper indre usikkerhet og turbulens. Juul (1996:23) mener at denne uroen i seg selv ikke er årsak til konflikter med de voksne. Omfanget av konflikter kommer blant annet an på om foreldrene klarer å se sin endrede rolle. Det er for sent å begynne å oppdra barna når de er kommet i puberteten. Foreldrene må legge bort den oppdragende tonen og heller fungere som likeverdige dialogpartnere. Tenåringsforeldre kan lene seg tilbake og se på resultatet av oppdragelsen!
Grensesetting er og var en hellig ku i den gamle oppdragelsen. Det må settes grenser for hva barna gjør, tenker og føler. Disse grensene blir på en måte familiens politivedtekter, satt av de voksne.
Regelbrudd må følges opp av konsekvenser. Det er to måter å reagere på: Fysisk vold eller innskrenkning av den personlige friheten. Når foreldrene har sørget for at barnet har fått sin straff, følger ofte skyldfølelse og behov for å rettferdiggjøre gjennom utsagn som: «Det er til ditt eget beste», eller: «Du vil forstå det når du blir voksen». Foreldrene i den gamle oppdragelsen påpekte til stadighet hvor ulydig barnet var og at den unge burde skamme seg. Jobben var gjort når de kunne få barnet til å innrømme sine synder.
Hvordan er den nye oppdragelsen?
På syttitallet ble de demokratiske verdiene utprøvd som et alternativt verdigrunnlag i familien. Juul (1996) har kalt denne perioden for den demokratiske parentes i barneoppdragelsen. Selv om demokratiske verdier som medbestemmelse og stemmerett var viktige tilskudd i oppdragelsen, ble det ikke nødvendigvis endret på tonen eller klimaet i familien. I demokratiet foregår det også en maktkamp som kan virke undertrykkende i det den skaper tapere og vinnere i form av mindretall og flertall.
Den nye oppdragelsen er i anmarsj, ikke minst i Skandinavia. Dette dreier seg ikke om det som mange ved første øyekast vil betrakte som «fri oppdragelse», der barnet bestemmer alt til enhver tid og den voksne blir redusert til å skulle tilfredsstille barnets behov. Den nye oppdragelsen innebærer en form for likeverdighet mellom barn og voksen. Gjensidig respekt for barns og voksnes grenser preger oppdragelsen. Nåtidens barn finner seg ikke uten videre i de overgrepene og krenkelsene tidligere generasjoner måtte leve med. Juul (ibid) mener at det er viktig med grenser, men fortrinnsvis grenser barn og voksne setter for seg selv. Grensesetting for andre er først og fremst et maktmiddel.
Vi mangler rollemodeller for en likeverdig praksis med våre barn. Denne evnen må oppøves og er i stor grad påvirket av de kår vi har hatt i vår oppvekstfamilie. De voksne må «se» barna sine. Å se barnet dreier seg om å være ekte og å sette seg inn i barnets perspektiv. Foreldrene skal ikke forholde seg teknisk til barna, men være personlige i kommunikasjonen når det gjelder mellommenneskelige forhold.
Barnas reaksjoner og utbrudd er kompetente! Barna er innstilt på å samarbeide, og samarbeider også i 9 av 10 tilfeller. Når de velger å ikke samarbeide er årsaken at deres integritet er truet, ikke mangel på samarbeidsvilje. Barna er i utgangspunktet aktive, likeverdige individer som ikke er interessert i konflikt. Den tradisjonelle oppdragelsen har tolket manglende samarbeid som trass og manglende evne til å underordne seg. Juul (ibid) understreker at det er de voksne som har ansvaret for samarbeidsklimaet i familien.
Når barn blir krenket reagerer de selvdestruktivt. Barna tolker ikke krenkelsene som om det er noe galt med foreldrene, de kjenner derimot skyld og mister selvfølelse.
Utviklingen har gått i retning av mer likeverdighet mellom barn og voksen. Likevel lider mange barn fortsatt fordi foreldrene er fraværende (fysisk og mentalt), praktiserer såkalt fri oppdragelse, eller henger fast i den gamle oppdragelsen.
Hvordan ser nordmenn på oppdragelse?
Er vi virkelig på vei mot en ny oppdragelse? Lindseth (1998) fant at nordmenn generelt ønsker seg lydige, veloppdragne og ansvarsfulle barn. Det går imidlertid et skille mellom den yngre og den eldre del av befolkningen. Yngre nordmenn (spesielt høyt utdannede) ønsker seg barn som er selvstendige, besluttsomme og fantasifulle, mens den eldre delen av befolkningen ønsker seg barn som er lydige, veloppdragne og ansvarsfulle. Dette er funn som kan tyde på at den nye oppdragelsen kan ha gode vekstvilkår i Norge.
Litteratur:
Juul, J. (1996). Ditt kompetente barn. Pedagogisk Forum, Oslo
Lindseth, O. H. (1998). De fleste vil ha lydige, veloppdragne og ansvarsfulle barn. Samfunnsspeilet nr. 1, 1998.