Ofte er de voksne slitne eller ute av balanse når det brygger opp til konflikt i undervisning og oppdragelse. I stedet for overføre sine egne problemer til barna, bør de voksne stoppe opp og tenke over hva som er i ferd med å skje. Kan barn hjelpe de voksne til å skjønne seg selv gjennom å si fra når de er i ferd med å bli sinte og sure?
elevsiden.no 2005: Odd Ivar Strandkleiv
Voksne kan bli svært så ufyselige, urimelige, oppfarende og aggressive når de er ute av balanse. Dersom vi som voksne lærer barna til å si fra når vi står i fare for å forstille oss, kan vi forebygge uheldige og krenkende episoder. De fleste voksne vil ta seg inn når de blir minnet på at de er i ferd med å miste fatningen. En slik kunnskap kan gi ditt barn en verdifull relasjonskompetanse som aldri vil gå ut på dato. Barn er i utgangpunktet dyktige til å lese de voksne, men evnen til å sette ord på det de ser stiger med økende alder. Fra 4-5 års alder er språket godt nok utviklet til at det er mulig å si fra på en enkel måte. Noen eksempler på hvordan barn kan hjelpe den voksne til å se seg selv:
- Mamma, er du sint, trøtt og sliten nå?
- Mamma, jeg vet at vi har dårlig tid, men vi kan jo være snille med hverandre for det?
- Pappa, nå er jeg i tøysehumør. Ser du at jeg koser meg?
- Pappa, jeg liker ikke at du er slik mot meg. Fortell meg hva som plager deg.
- Lærer, nå er jeg lei av disse oppgavene. Kan vi ikke gjøre noe annet?
- Lærer, du skal ikke være sint på meg. Jeg liker ikke at du er sint på meg. Det kommer ikke noe godt ut av det.
- Jeg liker ikke at du snakker til meg med sint stemme!
- Lærer, kan du si dette med snill stemme?
Slike spørsmål, forslag og innspill har som regel en avvæpnende effekt på den voksne. Ofte fører slike kommentarer til at den voksne ser det komiske i det han holder på med. Dersom du allerede har opptrådt urimelig overfor din elev, sønn eller datter er det viktig å si fra, så fort du blir klar over hva som har skjedd. Alle lærere og foreldre gjør feil. Gode foreldre og lærere oppdager at de har handlet urimelig og ber om unnskyldning for det.
Det er viktig at både barn og voksne er anerkjennende i kommunikasjonen. Hensikten må aldri være å arrestere den andre for å ha mistet fatningen eller holdt på å ha mistet fatningen, men å tilkjennegi at en ser hvordan den andre har det. Innlevelse og medfølelse er viktige ingredienser i slike observasjoner. Poenget må være at en ved siden av å si fra når en føler at ens grenser er i ferd med å bli krenket ønsker å hjelpe den andre til å se seg selv.
Dersom barnet lærer å si fra når den voksne er stresset, sint eller ute av balanse på andre måter, kan hun også lettere bli istand til å identifisere sine egne følelser. Kanskje vil hun etterhvert si: Pappa nå er jeg virkelig trøtt og sliten. Nå må jeg passe på så jeg ikke sprekker. Gjennom å bli kjent med seg selv, kan din elev, sønn eller datter også bli bedre istand til å ta vare på andre.