eKommentar juli 2006: Nylig leverte Riksrevisjonen sin rapport om tilstanden i norsk grunnskole. Resultatene var ikke uventede for de som kjenner norsk skole, men like fullt nedslående. Hvorfor er ikke norske elever sikret et forsvarlig opplæringstilbud, slik de har rett til etter opplæringsloven?
elevsiden.no: Odd Ivar Strandkleiv
Riksrevisjonen hadde i sin undersøkelse som mål å finne ut om forholdene er lagt til rette for at opplæringen i grunnskolen kan gjennomføres i tråd med opplæringslovens bestemmelser. I tillegg ville en se på hvordan opplæringen blir fulgt opp på kommunalt og statlig nivå. Det er med andre ord skoleeieer (kommunen), skolen og Kunnskapsdepartementet som blir stilt til veggs i denne undersøkelsen. Riksrevisjonens rapport (Dokument nr. 3:10. 2005-2006) konkluderer med at:
- Det er store forskjeller i kommunenes utgifter til utstyr og materiell
- Tilretteleggingen av opplæringstilbudet ved en rekke skoler er ikke tilfredsstillende. Elever som ikke har behov for spesialundervisning, men som trenger ekstra hjelp og støtte er særlig utsatt
- Mange rektorer mener at skolen mangler kompetanse i tilpasset opplæring og at lærertettheten ikke er forsvarlig
- Mange skoler gjør ikke vurderinger av om undervisningen er godt nok tilrettelagt for å nå målene i opplæringen
- Kommunene mangler systemer for vurdering og oppfølging av skolene. Kommunene påser i for liten grad om skolene har grupper som er pedagogisk forsvarlige (antall elever per lærer), om det stilles nødvendige ressurser til disposisjon, og om skolene jevnlig gjennomfører skolebasert vurdering
- Staten gjennomfører i begrenset grad tilsyn med sentrale bestemmelser i opplæringsloven
Det statlige tilsynet (Opplæringsavdelingen hos fylkesmannen) med opplæringen må styrkes betraktelig. I dag framstår tilsynet hovedsaklig som et papirtilsyn, med få konsekvenser for de kommunene som bryter opplæringsloven. Alternativt må en vurdere å opprette et elevombud med store ressurser og vide fullmakter, slik at elevenes rettigheter sikres på en langt bedre måte enn i dag.
Det må ikke være slik at elever med store behov, av hensynet til skolens budsjett skvises ut i spesialskoler og spesialgrupper, eller blir sittende uten nødvendig hjelp og støtte i årevis, slik en ser tendenser til i dag i mange kommuner. Skoleledelsen har ikke lov til å skylde på dårlig økonomi når de skal realisere et likeverdig og forsvarlig opplæringstilbud. Rektorene må melde fra til sine overordnede dersom de ikke kan gi et forsvarlig opplæringstilbud til alle elevene på sin skole.
Foreldrene og elevene må bevisstgjøres rundt sine rettigheter. I dag vet de færreste foreldre hvor sterke rettigheter deres barn har etter opplæringsloven. Langt mindre får de støtte til å kreve sin rett. Ofte er det et ”ressurssterkt” fåtall av foreldrene som skriker høyt og vinner fram i kampen om ressursene til sine trengende barn.
I forhold til elever med særskilte behov kan det synes uheldig at Pedagogisk-psykologisk tjeneste er en del av utdanningsadministrasjonen i kommunene. I trange tider kan tette bånd mellom utdanningsadministrasjon, skole og PP-tjeneste gjøre utsatte elever til tapere. Disse elevene trenger ikke en PP-tjeneste som bøyer av for press fra rektorer og skoleadministratorer. Av og til må PP-tjenesten foreslå opplæringstilbud for elever med særskilte behov som sprenger skolenes budsjetter. Dette skjer altfor sjeldent i dag.
Stortingsmelding 30 tok til orde for at andelen elever med spesialundervisning skal ned. Få er uenige i dette! Problemet er bare at en rekke forutsetninger må være tilstede før en kan kutte i spesialundervisningen. Mange later i sin reformiver til å glemme at noen elever trenger helt spesielle tiltak, og at spesialundervisning er en form for tilpasset opplæring. En kan ikke bare fjerne spesialundervisningen med et pennestrøk, eller døpe den om til tilpasset opplæring.
Kunnskapsdepartementet har i sitt tilsvar til Riksrevisjonen pekt på at skolereformen Kunnskapsløftet vil innebære en sterkere satsning på tilpasset opplæring. Riksrevisjonen peker på grunnleggende problemer som har eksistert i norsk skole i alle år: Manglende kompetanse om tilpasset opplæring, ujevn ressurfordeling og svakt tilsyn med opplæringen. Det er dessverre ingenting som tilsier at Kunnskapsløftet vil løse disse problemene.
Litteratur:
Riksrevisjonen. Dokument nr. 3:10 (2005-2006). URL: http://www.riksrevisjonen.no/NR/rdonlyres/129B87A9-4E2E-4505-A3AA-1FDC29027DDA/0/Dok_3_10_2005_2006.pdf