Hvordan foreldre, skolen og hjelpeinstanser utenfor skolen ser på problematferd kan få vidtgående konsekvenser for hva slags valg som gjøres for at elever skal få det bedre på skolen. Mange mener medisinske og psykologiske perspektiver har fått en altfor framtredende rolle i forhold til problematferd i skolen. Finnes det alternativer?
elevsiden.no 2003: Odd Ivar Strandkleiv
Det medisinske perspektivet
Det medisinske perspektivet legger til grunn at problematferd har sin årsak i kroppslige forhold. Dette innebærer at problematferd blir sett på som psykiske forstyrrelser som skyldes biologisk eller kjemisk ubalanse i kroppen eller en eller annen form for kroppslig, nevrologisk eller genetisk skade. Stilt overfor problematferd leter en etter det sykelige i eleven.
ADHD diagnosen er typisk for dette medisinsk/biologiske synet på problematferd i skolen. Svakheten med denne type forklaringsmodeller er at de definerer årsaken gjennom å observere og vurdere problematferd, som siden beskrives som en virkning av årsaken (Sørlie og Nordahl 1998:39). Det følger av dette perspektivet at behandling med sentralstimulerende midler blir et nærliggende svar på elevens oppmerksomhets- og hyperaktivitetsproblem.
Psykologiske perspektiver
Flere psykologiske retninger ser på problematferd som et resultat av brist i forskjellige sider i personligheten. Mennesket betraktes som styrt av indre krefter der problematferd skyldes avvikende eller unormale personlighetstrekk. Tidligere opplevelser blir tillagt stor forklaringsverdi som årsak til uheldige tenkemåter, følelser og atferd. Behandling av det sykelige i eleven kan for eksempel skje gjennom samtaler og terapi.
Årsaken plasseres hos eleven
Felles for de medisinske og psykologiske forklaringsmodellene er at årsaken til problematferden legges til eleven. Den spesialpedagogiske praksisen i skolen, som ofte er skolens svar på problematferd, er også orientert mot svikt hos elevene. Denne praksisen er med på å opprettholde systemet og støtter seg i stor grad til medisinske og psykologiske forklaringsmodeller. Dette skriver Sørlie og Nordahl (1998:65):
Selv om det kan sies å eksistere en så stor usikkerhet knyttet til resultatene av spesialundervisningen at det kunne bli stilt spørsmål ved dagens praksis, har det manglet en kritisk og reflektert dialog. Skolen har blitt beskyttet mot usikkerheten knyttet til dagens praksis fordi mistilpasning og problemer i skolen er blitt sett på som vansker, skader og avvik hos eleven.
Når problematferd anses å være forårsaket av vansker hos eleven, blir det lite rom for å stille spørsmål ved og gjøre noe med skolens praksis.
Fagområdet pedagogikk og problematferd
Sørlie og Nordahl (1998) peker på at fagområdet pedagogikk har vært sørgelig fraværende i forhold til å komme med egne forklaringsmodeller på problematferd. De mener at problematferd ofte kan være rasjonell sett fra elevens ståsted. Noen elever foretrekker å bråke i timene fordi opplæringen ikke er tilpasset faglige og sosiale evner og forutsetninger. Det å bråke kan gi status hos medelever, som kan være et mål overordnet faglig framgang. Ubehaget ved å være i konflikt med lærere kan oppfattes som langt mindre enn gevinsten av kameratenes anerkjennelse. Mennesker tenker rasjonelt, vi velger ut i fra vår virkelighetsoppfatning de handlingsalternativer vi tror vil gi ønsket resultat.
Økologiske og kontekstuelle forklaringsmodeller
Problematferd må settes inn i en sammenheng, miljø eller kontekst. Kontekstuelle forklaringsmodeller har som utgangspunkt at problematferd tilhører skolen i like stor grad som eleven. En må se på og analysere den sosiale sammenhengen og klimaet for samspillet i skolen. I tilnærmingen til problematferd må en se på forutsetninger hos eleven, rammeforhold gitt av lov og planverk, økonomi, lærernes og ledelsens kompetanse, kulturen på skolen og kvaliteter i nærmiljøet. Kvaliteter ved den opplæringen som gis kan forebygge eller fremme problematferd. Toleransegrensen for hva som oppfattes som problematferd kan variere sterkt fra skole til skole og fra lærer til lærer. Noen lærere er hovedsakelig autonomistøttende mens andre er kontrollorienterte.
Årsakene til problematferd kan være uhyre sammensatte. Det er derfor viktig med en bred tilnærming som først og fremst tar utgangspunkt i elevens virkelighetsforståelse, sterke sider, og hvilke muligheter som finnes tilrettelegging i elevens læringsmiljø. Både det sosiale og faglige læringsmiljøet må være tilpasset elevens evner og forutsetninger. Noen ganger kan medisinsk og psykologisk kunnskap gi nyttig informasjon om hvordan opplæringen kan tilpasses for elever som viser problematferd.
Litteratur:
Sørlie, A. M. og Nordahl, T. (1998): Problematferd i skolen. NOVA rapport 12a/98.