Hvilke konsekvenser får det skoleomfattende programmet PALS (Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling i skolen) for læringsmiljøet og lærerrollen. Er angivelig effektive skoleprogrammer nødvendigvis av det gode? Trenger vi den forhenværende utdanningsminister Djupedals ”pizzapedagogikk?”
elevsiden.no 2007: Odd Ivar Strandkleiv
I juli 2006 kunne en lese i norsk medier om at Djupedal og PALS-programmet ville ta i bruk belønningskort, pizzakvelder og time-out for å få ro i norske klasserom som et svar på at Norge har av de mest bråkete klasserommene i Europa. ” Det blir som på fotballbanen, alle er enige om et felles regelsett. Struktur og fastere rammer er bra for elevene”, sa Djupedal til Dagbladet.
Kan denne pedagogikken skape moralske anfektelser blant lærerne? En lærer har stilt følgende spørsmål til elevsiden.no:
Jeg kom tilfeldig over siden deres da jeg søkte på ordet prestasjonsangst. Kom da videre til motivasjon, og ble ganske positivt overrasket. Det snakkes ikke så mye om dette i skolen for tiden, selv om sikkert mange vil være enige. Har følt meg litt «rar» som lærer, som stritter imot inni meg mot å måtte være kontrollerende overfor elevene. Opplever at jeg er vinglete på dette, da jeg selv i perioder føler meg «presset» til å få til raske endringer av umotiverte ungdomsskoleelever, og til å gi mer «harde» konsekvenser. Føler man seg mislykket, er det også fort å kunne ty til alle forslag fra omgivelsene om ytrestyrte belønninger som motivasjon. Dette var veldig kort litt om min tankegang. Så mitt spørsmål:
Dersom jeg som lærer tror på det dere skriver om indre, ytre og a-motivasjon, og det det impliserer for læringsmiljø og lærerrolle, hvordan tror dere jeg vil oppleve å arbeide i et miljø der skolen skal være en PALS-skole?
PALS er riktignok, slik jeg har forstått det, først og fremst atferdsrettet, og selv om jeg ser mye positivt der i forhold til hvordan lærere skal samhandle med elever og bli bevisste sine roller, så bekymrer jeg meg for å måtte praktisere det konkrete belønningssystemet som PALS ikke kommer utenom… jeg tror rett og slett jeg vil bli uvel av det, men kanskje kjenner jeg PALS for lite? Slik jeg har forstått er det PALS som gjelder for mange kommuner og skoler for tiden.
Og hva om dette tenkes delvis innført på ungdomsskolen? I mitt hode er det nesten ikke mulig, slik jeg kjenner mine elever. Men mange kollegaer tenker at dette er akkurat det vi trenger.
Kanskje og forhåpentligvis er min frykt ubegrunnet, men på grunn av disse tankene har jeg informert min overordnede, til hans sorg, om at jeg ikke kan engasjere meg mye i PALS før jeg eventuelt ser mer hva det dreier seg om. Jeg synes dette er idealistisk sett utrolig vanskelig. De fleste ellers tror jeg ikke tenker over så mye mer enn de resultater som er fremkommet på PALS-skoler. Kanskje har de også rett?
Svar:
Det kan se ut til at Norge er delt i synet på hvordan forholdet mellom voksne og barn/unge bør være. Noen mener at barn og unge må bli lydige gjennom tydelig grensesetting, mens andre satser mer på ansvarlighet og selvstendige valg. Dypest sett handler dette om hvilket syn en har på mennesket. Det ligger ikke noen vond mening bak noen av standpunktene, men resultatene kan bli høyst forskjellige. Hvis PALS eller lignende programmer får bre om seg står vi i fare for å utvikle en ”hundeskole” i offentlig regi. I stedet for å anerkjenne og behandle hver enkelt elev som unik, blir lærerens oppgave å følge manualer for forebygging og takling av problematferd. I slike regimer står både lærere og elever i fare for å bli passive og uautonome.
PALS (Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling i skolen) er et statlig finansiert tiltak for elever med atferdsproblemer. Kjernekomponentene i programmet er ros og oppmuntring – positive konsekvenser, grensesetting – negative konsekvenser, problemløsning, veiledning – tilsyn – oppfølging, positiv involvering. Støttekomponenter oppgis til å være: Effektive og gode beskjeder, kartlegging og vurdering av atferd, regulering av følelser. Det teoretiske utgangspunktet for programmet er ”sosial interaksjons læringsteori”.
PALS og programmer som PMT, Webster Stratton, samt mobbeprogrammene Connect og Ulweus reklamerer med at de er evidensbaserte og tuftet på ”solid forskning”. PALS- programmet lover resultater når skolen følger oppskriften og et tilstrekkelig antall lærere er med (minst 80 %?). I den senere tid har flere vært kritiske til evidensbasert praksis utenfor naturvitenskapens område. PALS kan blant annet kritiseres for at en:
- utformer tiltak med utgangspunkt i gjennomsnittseleven, en elev som ikke finnes. På denne måten kan lærere kan bli gode til å forstå elever, men de skjønner seg ikke på eleven.
- truer elevenes integritet. ”Feilen” legges til eleven. Atferden blir ikke forstått som en naturlig reaksjon på kjedsomhet eller mistilpasset opplæring.
- vurderer tiltaket som bra hvis det virker. Ønsket virkning er ro og orden.
- behandler eleven som objekt. Læreren begår det filosofen Skjervheim kaller et instrumentalistisk mistak. Dersom læreren behandler eleven i tråd med manualen, vil han få ønsket resultat. Eleven er fratatt sin frie vilje og må gjøre som de voksne sier. Dette gjelder også når elevens reaksjoner er forståelige ut i fra elevens situasjon.
- bruker belønning og negative konsekvenser på en måte som kan virke manipulerende og krenkende på elevene.
- reduserer verdien av å følge regler og normer til et spørsmål om vinning eller tap.
- tvinger igjennom standard behandling av elevene. Standard behandling er en forutsetning for at programmet kan evalueres.
Hvordan du vil takle å jobbe på en PALS-skole, tror jeg avhenger av ditt syn på elever og mennesker generelt. For elevenes motivasjon kan PALS bety en dreining fra indrestyring til ytrestyring. Elevene oppfører seg fordi de må eller fordi en belønning venter, ikke fordi de ser det fornuftige i å handle som forventet. Noen av elevene kan få en mindre god relasjon til deg som lærer fordi du slutter å behandle dem som subjekter. I stedet må du følge manualen, for eksempel gjennom å iverksette negative sanksjoner når elevene har brutt reglene. Du kan trøste deg med at slike programmer har en tendens til å gå over, og at de trolig er mer skadelige for yngre enn eldre elever.