eKommentar juli 2005: Den verdenskjente ADHD/DAMP forskeren Christopher Gillberg ble av Göteborgs tingrett 27. juni 2005 dømt for tjenesteunnlatelse for ikke å ha utlevert forskningsmateriale fra Göteborgsstudien til sine kritikere. 22 hyllemeter med dokumentasjon ble destruert av Gillbergs medarbeidere i mai 2004. Forskeren har motsatt seg 3 domsavsigelser om utlevering. Kan Gillbergsaken svekke troverdigheten til ADHD-forskningen?
elevsiden.no 2005: Odd Ivar Strandkleiv
Bakgrunn: I Sverige og Danmark bruker en betegnelsen DAMP (Deficits in Attention, Motor control and Perception) om en tilstand som i hovedtrekk minner om ADHD. I 1977 påbegynte psykiatriprofessoren Gillberg en lang tids oppfølgingsstudie av 6-åringer med diagnosen MBD, senere kalt damp/ADHD. Barna ble fulgt opp ved 10, 13, 16, og 22 års alder.
I 2000 satte forskeren Eva Kärfve og barnelegen Leif Elinder spørsmål ved Gillbergs forskning. Sosiologen Kärfve skrev den damp (ADHD) kritiske boken Hjärnspöken – damp og hotet mot folkhälsan (Kärfve 2000). Elinder forundret seg over at frafallet av deltakerne i Göteborgsstudien var minimalt ved 22 års alder. På denne bakgrunn krevde de innsyn i forskningsmaterialet. Innsynsbegjæringen måtte til slutt inn for det svenske rettsapparatet, men selv ikke etter 3 domsavsigelser var Gillberg villig til å gi Kärfve og Elinder innsyn. Gillberg begrunnet sitt avslag med hensynet til deltakerne i studien, som hadde fått løfte om konfidensialitet.
I Sverige har debatten rast rundt Gillberg og kritikernes ønske om innsyn i Göteborgsstudien. Rektor Gunnar Svedberg ved Göteborgs Universitet er også dømt for tjenesteforsømmelse. Rektoren gjorde ikke nok for å la kritikerne få innsyn i grunnlagsmaterialet. Svedberg har inntil det siste forsvart Gillberg i media, blant annet med støtte fra den internasjonalt kjente ADHD-forskeren Russel Barkley (GU journalen):
Professorn i psykiatri Russell A Barkley vid Medical University of South Carolina i Charleston har i brev till mig den 7 januari 2004 skrivit följande (där ordet ”disorder” i första meningen syftar på ADHD/DAMP angivet i meningen innan citatet):
”I wish to assure you that Dr Gillberg’s research, findings, and conclusions are well within the mainstream of contemporary scientific work on this disorder. As proof of this, I enclose a copy of the International Consensus Statement on ADHD that I helped to organize two years ago so as to counteract just this very kind of uninformed attack, largely in the media, against the legitimacy of ADHD as a disorder and of the use of medications for its management. Unique to this statement is that it was endorsed by more than 80 of the world’s leading clinical scientists in the field of ADHD and child psychopathology.”
Gillberg selv har vært påfallende taus under hele debatten. Omstendighetene rundt ødeleggelsen av Göteborgsmaterialet er fortsatt under etterforskning av svensk politi.
elevsiden.no mener:
ADHD diagnosen synes ikke kontroversiell i det norske behandlingsapparatet. Dette bekreftes langt på vei av legemiddelstatistikk: I Norge har vi hatt en eksplosiv økning i omsetning og forbruk av medikamenter i forhold til ADHD de siste årene. Fra 2000-2004 steg den årlige omsetningen av ADHD-medikamenter fra 5 millioner til 66 millioner kroner. Den prosentvise årlige økningen i forbruket av ADHD-medikamenter lå i perioden 1998-2002 på 10-25 %. I 2003 økte forbruket med hele 57 %, for så å øke med 45 % i 2004 (Folkehelseinstituttet 2005).
Ifølge International Narcotics Controlboard (INCB 2005) ligger Norge i verdenstoppen i forbruk av metylfenidat bak landene Island, USA, Canada, Storbritannia og Sveits. Det er grunn til å spørre seg om hva som ligger bak denne økningen og hvorfor våre naboland Sverige og Danmark har et langt lavere forbruk enn Norge.
ADHD diagnosen og bruk av sentralstimulerende medikamenter til barn er ikke ukontroversielt i pedagogiske fagmiljøer. Befring (2004) hevder vi står over for en diagnostiseringsbølge i den norske skolen, som blant annet har ført til at over 30 000 barn (for det meste gutter) i dag har diagnosen ADHD. Mange av disse barna bruker sentralstimulerende midler. Dette er ifølge Befring en diagnostiseringsbølge ingen i dag aner konsekvensene av. Befring mener at barns aktivitetsnivå i skolen blant annet må ses i forhold til vilkårene for fysisk utfoldelse. Skolen gir lite rom for aktive, initiativrike og kreative mennesker.
Forskning forutsetter åpenhet rundt og mulighet for innsyn i forskningsmaterialet som ligger til grunn for forskernes konklusjoner. Forskningsresultater som ikke kan etterprøves er verdiløse. Det er derfor meget betenkelig at en internasjonalt anerkjent forsker som Christopher Gillberg nekter kritikere innsyn i Göteborgsstudien. Tålte ikke grunnlagsmaterialet for Göteborgstudien dagens lys? Destruksjon av forskningsmaterialet spenner ben under en forskningsvirksomhet som har foregått siden 1977. Denne affæren kan svekke ADHD/DAMP forskningens troverdighet langt ut over Sveriges grenser.
Litteratur:
Befring, E. (2004). Skolen for barnas beste. Oppvekst og læring i et pedagogisk perspektiv. Oslo: Det norske samlaget.
Folkehelseinstituttet (2005). Legemiddelforbruket i Norge 2000-2004. Folkehelseinstituttets rapportserie.
Forskningsetiske komiteer (hjemmeside). http://www.etikkom.no/Nyheter/2005/270505
GU-Journalen online URL: http://www.gu.se/aktuellt/GU-journalen/gujnews_detail.lasso?nid=1427&pid=1859
INCB (2005). Report of the International Narcotics Control Board (2004). United Nations publication. Se URL: http://www.incb.org/incb/annual_report.html
Kärfve, E. (2000). Hjärnspöken – damp og hotet mot folkhälsan. Stockholm: Östlings bokförlag Symposion
Västerbottens läns landsting (28.06.2005). URL: http://www.vll.se/asp/vllnews/read.asp?lngstructureid=1&lngmenuid=2397&lngid=258911